Kjell Aukrusts vei fra "Reodor V-20" til "Il Tempo Gigante"

Kjell Aukrust ga oss alle en fantastisk innsikt i sin fantasiverden med figurer og historier som smeltet våre hjerter – presentert i Mannskapsavisa og senere et fast innslag i ukebladet Vi Menn og andre publikasjoner.

Ivo Caprino og hans team valgte å lage en dukkefilm basert på Kjell Aukrusts humoristiske persongalleri, filmen fikk navnet ”Flåklypa Grand Prix”. En av ”hovedrollene” i filmen var racerbilen Il Tempo Gigante. Etter at filmen hadde sin premiere i august 1975, og det senere ble klart at den ble en stor suksess – ja, faktisk den mest sette norske filmen gjennom tidene – ble ideen født om å lage en kjørbar Il Tempo Gigante i full størrelse for å markedsføre filmen i utlandet.

Jan Michelsen var eier og daglig leder av Sæter Autoservice på Nordstrand i Oslo. Kjell Aukrust var kunde der, og i tidlig i 1976 fortalte han at det var planer om å bygge en Il Tempo Gigante i full størrelse og kjørbar. Jan nevnte for Akrust at det var viktig med mye bråk og stikkflammer. Kort tid senere ringte Ivo Caprino og spurte om Sæter Autoservice kunne bidra med noe kreativt i sakens anledning.

De to modellene (en liten og en stor) av Il Tempo Gigante som ble brukt i filmen ble bygget av Caprinos tekniske geni, Bjarne Sandemose, etter Kjell Aukrusts tegninger. Hvilken virkelighetens bil med de proposjonene Kjell Aukrust hadde brukt kunne brukes som basis? Jo, det måtte bli en lang amerikaner. I Sverige fant man en Cadillac ambulanse som var tilsalgs og som kunne bli et bra utgangspunkt. Jan Michelsen demonterte karrosseriet. Understellet ble fraktet til Snarøya hvor Caprino hadde sitt filmstudio. I det store atelieret var det en grav i gulvet som ble brukt til filmscener hvor det var behov for hav/vann etc. Den hadde en glassplate montert og dannet en mindre seksjon i graven som man kunne fylle opp med vann og bakgrunnen var malt ”vannfarget/himmelblått” – resten av graven kunne brukes som en liten smøregrav under arbeidet med prosjektet. Atelieret ble det nye ”hjemmet” til restene av Cadillacen de neste månedene.


Caprino Filmstudio, Snarøya, Bærum

Den italienske karosserikunstneren Ermanno Martinuzzi ble engasjert til å bygge det krevende karosseriet. Først gjorde han noen modifikasjoner på rammen slik at den tilfredsstilte Akrusts dimensjoner av bilen. Man innså ganske tidlig at den store motoren med automatkasse måtte flyttes bakover for å få ting riktig, hvilken bakaksel kunne man bruke til de enorme bakhjulene? Hva med alt det andre som krevdes? Caprino og teamet hans var dyktige til å produsere/lage dukkefilmer, men en virkelighetens bil ala Il Tempo Gigante var nok vel tøft...

Ivo Caprino ringte Jan Michelsen og ba om bistand. Sæter Autoservice sa seg villig til å stille 3 mann til disposisjon vedrørende det tekniske arbeidet – Jan Michelsen, Odd Høie og Svein Martin Pedersen. Ved oppmøte på vår ”nye” arbeidsplass, ble det selvsagt diskutert med alle parter hvor lang tid man kunne regne med at arbeidet ville ta – Caprino nevnte at han håpet at bilen kunne vises under filmfestivalen i Cannes i siste del av mai 1976. Selvsagt kunne ingen av partene love noe, men var innstilt på lange arbeidsdager for å gjøre dette mulig.


DODGE WC-53

Fra Cadillacen hadde man altså valgt å bruke rammen, forstillingen (med trommelbremser), motoren som var på 8,2 liter og automatkassen. Bakakselen ville ikke kunne klare de enorme hjulene som måtte til, men løsningen ble en bakaksel fra en 1943 modell Dodge army truck av typen WC-53. Motorens nye plassering lenger bak ga ikke uventede problemer. Mellomakslingen ville bli meget kort – lengden anslått til ca. 60 cm. Dynamoen som satt på motoren var en ”kjempe”. Den skulle jo gi strøm til alt som var montert i den originale ambulansen, og ville være kraftig nok til å drive alt som Il Tempo Gigante trengte. Under arbeidet var det en fryd å se Martinuzzi i aksjon. Hans kjenskap til gassflammen, varmen og karosseriplatenes egenskaper imponerte meg meget. Han lekte seg med materialet, ”snakket” til platene under formingsprosessen: ”komme litt ut - nei, nei, litt inn nå”.

Ivo Caprino, Bjarne Sandemose og Charles Patey var de lokale kreftene. Ivo og Bjarne kom hele tiden med kreative ideer og arbeidet med små dekorative detaljer, samt hjelpende hender vedr. tunge løft etc. Charles husker jeg best for hans arbeide/konstruksjon av festebasen til det utvendige bollehornet på venstre side av bilen – han jobbet i meget lang tid med det... Hovedlyktene oppå forskjermene var noen eldre lamper brukt i filmstudioet til belysning under filming. Glasslinsene var meget tunge, og etter ferdigstillingen ble det klart at de måtte få støttestag – fire pr. lykt. Eksoslyd var viktig, men også et spørsmål om hva myndighetene tillot. Larson fra Biltilsynet i Asker og Bærum fulgte byggingen fra start til slutt. Det ble besluttet å konstruere et dobbelt eksosanlegg – styrt fra et dørhåndtak på dashboardet. Den ene stillingen ledet eksosen gjennom et system med eksospotter, den andre til fri eksos. Man laget to bokser med sjalter innvendig for styring av eksosen til valgt system, men det viste seg at diameteren på de enorme fri eksosrørene dempet lyden ganske mye – noe som Ivo Caprino ikke likte helt. Kan ikke tenke meg at man noen gang har brukt eksospotte systemet! Da motoren skulle startes opp første gang som Il Tempo Gigante, var Dagsrevyen invitert. Vi laget et lite Flåklypa-show som kom med på TV. Noen løse ledninger som Jan Michelsen skulle holde og plassere på coilen for å få start, ble kortsluttet og ledningene smeltet i en sky av røyk...

Under arbeidet skjedde det også en farlig situasjon. Jan Michelsen var nede i ”smøregraven” og utførte noe sveisearbeid i forbindelse med bakstillingen. En eller annen hadde funnet ut at det skulle fylles litt bensin på tanken da man skulle starte motoren litt senere. En gummimuffe mellom påfyllingsrør og bensintankrøret var ikke festet med klammer, noe som førte til at bensin lakk ut på gulvet og også ned i ”smøregraven” hvor Michelsen befant seg. Da graven var så liten, måtte bilen flyttes for hånd hver gang noen skulle ned eller opp. Da flammene brøt ut ble det raskt ropt om hjelp, og vi fikk dyttet bilen nok framover til at Michelsen kom seg opp uskadet. Flammene ble deretter raskt slukket av Bjarne med et nærstående brannslukningsapparat.

Jeg bodde ganske nært Snarøya og likte å starte arbeidet tidlig. En morgen jeg kom inn i atelieret hørte jeg ”motorlyder” og heftige rop. Ivo Caprino og Bjarne Sandemose hadde plassert seg på to tomme bruskasser inne i bilen og gjennopplevde noe av kjøringen fra filmen. Ja, vi lo godt alle tre – både Ivo og Bjarne hadde mye gutt i seg.

Den dyktige salmaker Erik Engh på Røa i Oslo laget det nydelige setet som bilen har. Raufoss Ammunisjonsfabrikk laget støtfangeren. Da alt var klart til utstansing, ringte de Ivo Caprino og sa at nu kan du komme med filmkameraet ditt. Han dro opp, og stansemaskinen slo til – et stk. støtfanger! Mye av det utvendige ”fiksfakseriet” på enden av bilen ble funnet hos Brødrene London i Oslo. Tennplugger i klar acrylplast ble dreiet og montert på kupplen bak. Under de ble det montert halogenlamper som skulle gi tenningseffekt i mørket. Radaren ble drevet av en vinduspussermotor – passe lav rotasjonshastighet p.g.a. utvekslingen. Bilen fikk tre strømsystem – 6 og 12 volts likestrøm, samt 220 volts vekselstrøm (til drift av monitor/ryggekameraet/bakspeilet).

Da det nærmet seg testkjøring, ble det foretatt noen små prøver inne i atelieret vedr. ”kraftstart” – noe som gjordet at man måtte utprøve nye løsninger for mellomaksel. Flere ble utprøvd, men ble ødelagt i startøyeblikket. Her måtte det fagfolk inn i bildet. Et firma (tror de het Fredriksen & Co.) oppe i Sandakerveien laget en spesialkonstruert mellomaksel som holdt mål.

Luftfartsverket ble forespurt om vi kunne få teste bilen på Fornebu en natt tidlig i mai sammen med Biltilsynet. Klarsignal ble gitt og første virkelige test kunne gjennomføres. Ivo Caprino og hans team, Larson fra Biltilsynet, noen inviterte personer, vi tre fra Sæter Autoservice, mannskap fra flyplassen var klare. Bilen var ren – ingen frontlykter og ingen radar var montert for denne testen. Odd Høie som fører og Larson som passasjer tok den første turen. Jan Michelsen foretok den neste – som ble ganske dramatisk. P.g.a. lengden fra førerplassen til styresnekka, ble det laget en løsning med lang stang som måtte ha påmonterte universalledd med tilsvarende spor og setteskruer. Under sin tur mistet Jan styringen, men fikk stoppet før bilen dro ut av flystripa. Det ene av universalleddene hadde løsnet fordi settskruen ikke var trukket til med riktig moment – muligens spon ol. i kilesporet.

Det bør noteres at det ikke ble foretatt noen hastighetsprøve denne natten – vi hadde intet utstyr til å gjennomføre slikt. Bilen har ikke noe fungerende speedometer heller, så hvor historien om diverse km/t kommer fra, kan ikke jeg fortelle. Dekkene som sitter på bilen er vel neppe godkjent eller tåler slike hastigheter som har blitt nevnt fra visse hold! Ei heller ble flytrafikken satt på hold i 20 minutter mens testen foregikk – det var ingen flytrafikk på Fornebu om natten den gang.

Husk også at bilen ikke ble bygget for å sette noen rekorder. Dessverre har enkelte uttalt seg om alle de fantastiske ting denne bilen har og kan gjøre, ting som folk og presse har hauset opp - mange dumme ting er sagt av personer som ville/vil sole seg i glansen. Bilen ble bygget som et reklamestunt for filmen - ikke som noen rå fartsmaskin som ville få en Bugatti Veyron til å blekne!!! Se på bilen med åpne øyne - en vellykket kopi av Kjell Aukrusts idé, ført til papiret med hans kunstneriske penn og humor...

Ønsket til Ivo Caprino om tur til Cannes senere i mai 1976, fikk et skudd for baugen da Ermanno Martinuzzi fikk senebetennelse i armene og måtte roe seg ned en periode. Arbeidet gikk videre med Bærum Blyglass som sto for frontruten og vingruter. En stor rørformet tank ble plassert over/bak kupeen. Den skulle romme propan gassflasker som skulle gi flammer ut av de to høytliggende rørene som stakk ut bak. Tenningen og åpning av gass skulle foretas fra førerplassen. Strenge krav og godkjennelse ble gitt av myndighetene. I ly av kveldsmørket ble bilen kjørt opp til Ullern Bil på Røa for lakkering. Da bilen var ferdig lakkert, gikk turen tilbak til Snarøya tidlig en ettermiddag. Ivo, Bjarne og Charles (med filmkamera) kjørte, mens vi andre lå foran og bak som følgebiler. Det ble jaggu litt av et kaos. Biler kom opp på siden av Il Tempo Gigante og la seg der med hoiende folk hengende ut av bilvinduene - køer av biler bak oss også. Turen ned Vækerøveien til Lysaker og ut til Snarøya ble ganske dramatisk. Kaos på offentlig vei er jo også en av grunnene til restriksjonene som er innført i vognkortet.

Oljeselskapene hadde anlegg ute på Snarøya så lenge Fornebu flyplass eksisterte. Caprino fikk tillatelse til å kjøpe høyoktan flybensin der for bruk på bilen...

I juni ble igjen Fornebu arena da bilen ble offentlig avdukket/ferdigstilt. Inviterte gjester, presse, TV og mengder av nyskjerrige fikk se vidunderet i all sin prakt. Under demonstrasjon av ”flammekasterene”, fikk en journalist nesten ”grillet” hodet. Senere har jeg sett at man har gått vekk fra flammene, men bruker noe som spruter ut gnister fra rørene. Senere på dagen deltok Il Tempo Gigante på sine første arrangement, i Sandvika sentrum og oppe på Øvrevoll veddeløpsbane.

Kjøreegenskapene til bilen innfrir neppe til store hastigheter. Fjæringsgangen i forstillingen ble begrenset for å tilfredsstille Aukrusts tegninger. Bakstillingen har bladfjærer (også bygget med liten fjæringsgang). Andre momenter er vekten, luftmotstand og alt det som er monter på bakstussen. Samlet frister dette lite til at man bruker en tung fot på gasspedalen.

Noter også at byggetiden av bilen var nærmere 6 måneder – IKKE 12 måneder som skrevet/fortalt mange steder.

Strenge restriksjoner i vognkortet gjalt bruk av Il Tempo Gigante på offentlig vei. Det ble innkjøpt en Scania buss som ble bygget om av V.B.K. i Horten til transport av vidunderet. Maks bredde hva loven tillot. I begynnelsen var det Jan Michelsen som var sjåfør da ingen i Caprinos team hadde busslappen. Senere leide de inn en felles venn av Jan og meg, Håkon Adreas Jørgensen, inntil Ivonne Caprino og Bjarne Sandemose tok tunglappen.


ILLUSTRASJON FRA AFTENPOSTEN 15-07-1976

15. juli 1976 hadde Aftenposten en meget stor artikkel om Il Tempo Gigante som gikk over side 1 og 2. Artikkelen var skrevet av Aftenpostens Motor-redaksjon (som tok seg av brukstesten) med Ing. T. Trønnes, Teknisk avd. KNA (som fortalte om tekniske data ved bilen). Artikkelen er selvsagt full av feilaktige opplysninger som har hengt ved bilens historie i årene som har fulgt.

Il Temp Gigante har bl.a. besøkt Danmark, Sverige, Tyskland, Frankrike og Japan.

Da bilen ble tatt i bruk, ønsket man at den automatiske choken ble satt ut av funksjon. Dette gjorde at motoren av og til ble tungstartet og at man måtte vente med lydpådrag inntil motoren ble varm. Trist, denne Cadillac Big-Block motoren blir av mange amerikanske eksperter regnet som en av de beste gjennom tidene, og med et enormt dreiemoment. Senere i Il Tempo Gigantes liv fikk noen overtalt Ivo Caprino til å bytte ut den flotte Cadillac motoren med en Chevrolet Big-Block på vel 7 liter. Muligens er også girkassen byttet. Andre mindre kosmetiske "dill-dall" saker er også blitt plassert rundt om på bilen - med mindre eller større hell...

...og til slutt. Det var en stor og hyggelig opplevelse å jobbe sammen med Ivo Caprino og hans team - de var alltid blide og hyggelige. En stor takk til de som har gått bort: Ivo, Bjarne og Odd - hvil i fred.

© 2015 Svein Martin Pedersen

KLIKK PÅ BILDENE FOR STØRRE UTGAVER

CAPRINO VIDEO GAMES AS

BERLIN

USAIN BOLT, Bislett Games 2012